Jeg - en knoter

Dette semesteret skriver jeg fordypningsoppgave i sosiolingvistikk, og på forelesningen i dag gikk den smertelige sannheten opp for meg: jeg er ikke bidialektal, jeg er en knoter! Dagens tema var "flerspråklighet", og vi berørte dette fenomenet også på dialektnivå. Der drøftet vi hva som kan regnes som kodeveksling og hva som ikke kan det. Jeg har i alle år trodd at jeg har drevet med nettopp dette (uten å egentlig vite at den korrekte lingvistiske termen for det jeg opplevde var kodeveksling). Med foreldre fra Lyngdal og Lista, og fem år av oppveksten på Sørlandet før familien flyttet til Nord-Jæren, ble resultatet at jeg skiftet dialekt (altså kode) på dørstokken alt etter hvem jeg sosialiserte med. Hjemme hos familien gikk det bare i sørlandsk, mens på skolen og blant venner skiftet jeg til Sandnes-dialekt. Ettersom årene har gått har jeg bodd i både Oslo, Balestrand og nå Stavanger... og så er jeg gift med en østlending. Alt sammen har satt sine språklige spor, og brødrene mine, som begge er ihuga sørlandskforkjempere, har lenge hevdet at jeg er rimelig språkforvirret. Jeg har selvsagt alltid motsatt meg denne stridige forestillingen. Men nå ser jeg meg (nesten) nødt til å gi opp kampen. Etter å ha lest og hørt hva kodeveksling og det å være bidialektal i realiteten innebærer, innser jeg at det blir vanskelig å plassere meg og mitt språk rettmessig innenfor disse fagtermene. Jeg veksler ikke mellom to forskjellige og avklarte dialekter - nei, jeg knoter! Kanskje er språket mitt mer en etnolekt?